Spørsmål fra lesere

I boken befinner vi oss i «Lyngset» – i moderne tid, og i «Glunnsæter» i 1667. Dette er en perifrase for fjellbygda «Tynset» i Hedmark. Tidligere het den «Tønnsett», mens den i middelalderen ble skriftlig referert til  som «Tonsetter / Tunsettr» (bosted ved elven «Tynna» – som i dag kalles «Tunna»).

Glunna – er en perifrase for elven «Glomma». Denne renner gjennom Tynset, og ja, langs denne elven ligger den historiske «Kjærlighetsstien«.

Glunntun – dette er en perifrase for «Glomtun»  – og er i fortellingen brukt som benevnelse på det gamle Tynset sentrum som i virkeligheten heter «Neby«.  Glomtun er et forsamlingslokale i Neby i virkeligheten.

Deler av historien i Belials Inferno finner sted i 1666. Dette var en tidsepoke som lå mellom Renessansen og Barokken, men altså før opplysningstiden. Norge var definitivt i utkanten av Europa, men unionen med Danmark trakk oss likevel tettere mot Europas kjerne, på godt og vondt.

På denne tiden var Norge et samfunn som hovedsakelig var preget av fiske og jordbruk. Eksport av tømmer og fiske var særdeles viktige næringsveier. I denne tiden begynte også gruvevirksomheten å utvikle seg: Blant annet sølv og kobber. Ni av ti bodde i bygdene, byene var små. Totalt bodde det rundt 440 000 mennesker i hele Norge.

Epidemier, branner og tunge kår holdt folketallet nede. Bøndene måtte betale dyre skatter til kongelige embedsmenn, og den reelle makten lå hos (den danske) kongen, de stedlige embedsmennene og kirken.

Dette er dramatisert i Belials Inferno, selv om embedsmannen (lensmannen) i denne fortellingen egentlig er en helt annen enn hva han gir uttrykk for. Landsbygda i Norge i 1666 var ikke så urban som den er i denne fortellingen. Gater brolagt med tømmerstokker fantes kun i noen av de få byene som fantes på denne tiden. Husene på landsbygda var heller ikke oppført i stein, men i tømmer.

Om det fantes og ble utført dødsstraff i Norge på denne tiden? Å ja. Rettssystemet var fremdeles middelaldersk og brutalt. Om vi ser bort fra bruken av dødsstraff etter annen verdenskrig, ble den siste dødsstraffen i Norge utført i 1876. De fleste dødsstraffer ble utført ved halshugging eller henging (men også brenning, drukning og radbrekking), og ekstrem tortur var slett ikke uvanlig. Henrettelser var i denne tiden en folkeforlystelse.

Først må premissene avklares: Dette er ingen lærebok i språk og lingvistikk. Dette er en god, gammeldags røverroman. Ha også i bakhodet at de siste sannhetsvitnene om den stedlige muntlige dialekten fra 1666 er for lengst hauglagt!

Dialekten som snakkes i «Glunnsæter» i 1666 – den er det ingen som kjenner ut og inn. Skriftspråket på den tiden var dansk. Dialekten jeg har skrevet (konstruert(!) ), er løst basert på den gamle dialekten fra hjemstedet mitt – slik jeg erindrer hvordan bestemoren min og en del andre mennesker snakket (!) Det finnes ingen som snakker så bred dialekt lenger, selv om det fortsatt finnes noen spor igjen hos enkelte.

Den gamle dialekten på «Glunnsæter» (Tynset) var særegen, men naturligvis også påvirket fra naboområdene; Fjellstrøkene i Oppland, Rendalen, sørover i Østerdalen, flatbygdene på Hedmarken, men også nordover og fra Sør-Trøndelag. Det er viktig å erindre at dialekter er muntlige – og når det skrives dialekt, må man nærme seg uttalen så mye som mulig.

Dialekten jeg skriver i fortellingen er på mange måter en forenkling av den opprinnelige dialekten jeg løselig har basert meg på (innlært fra begynnelsen av 1900-tallet. Før denne tiden var den garantert annerledes og enda mer kronglete).

Jeg har for eksempel erstattet den originale bruken av «Æi» (jeg) med «Je» (som brukes sør i Østerdalen og på Hedmarken). Jeg har erstattet bruken av «Dokk» (dere) med «døkk» (også sør i Østerdalen) – siden «dokk» er enda fjernere enn «døkk» og opprinnelig garantert et lån fra trøndelagsdialektene («dokker»), «dem» uttales som «døm». Ellers er jeg svært tro mot den originale dialekten. «æ» betyr «er». Verbet «å være» bøyes slik: «Å vør, æ, var, vøre». Ordet «hvor» er «ker» («hvordan» er «kessen»), «for» uttales som «førr». «Vi» er «me», «bare» uttrykkes som «bære», «å se» uttrykkes som «å sje», for eksempel.

En annen besynderlighet som er forenklet i forhold til virkeligheten er kjønnsprefikset «n» og «a». Gammel Tynset-dialekt tilla prefiksene motsatt i forhold til hvordan det kommer frem i boken. Det het altså ‘a per og ‘n Kari. Altså med hunkjønnsprefiks på menn og hankjønnsprefiks på kvinner. I boken har jeg byttet på dette.

Og siden vi er inne på språk: De setningene som er beskrevet på dansk har jeg hatt konsulenthjelp til å kvalitetssikre.